Menneskerettigheter

Menneskerettighetenes historie er like lang som menneskeheten selv. Til alle tider har folk kjempet for frihet og bedre livsvilkår og mot urettferdighet og autoritære makthavere. Opp gjennom tidene har menneskerettighetene utviklet seg fra å være ideer til å bli konkrete krav som grupper og enkeltmennesker har kjempet for. I dag er menneskerettighetene juridiske forpliktelser som statene må respektere. 

FN og de moderne menneskerettighetene

Når vi idag snakker om menneskerettigheter, er det som regel de internasjonale menneskerettighetene vi sikter til. De så dagens lys da FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene ble vedtatt den 10. desember 1948. For første gang fantes internasjonale regler om hvilke grunnleggende rettigheter mennesker over hele verden skulle ha, og som statene måtte respektere. Først da sier man at menneskerettighetene ble universelle. Menneskerettigheter er individenes rettigheter og statlige myndigheters forpliktelser. Statene har plikt til å respektere folks rettigheter og å legge til rette for at de skal bli oppfylt. Med Verdenserklæringen om menneskerettighetene fikk det internasjonale samfunn og enkeltstater, en legitim rett til å kritisere hvordan andre stater behandlet sine innbyggere.

Verdenserklæringen inneholder 30 artikler som definerer enkeltmenneskenes rettigheter. De to første artiklene omhandler rettighetenes kjerneverdier: menneskeverdet og likeverdet. Artikkel én uttaler at ”Alle mennesker er født frie og med det samme menneskeverd og menneskerettigheter (…)” Artikkel to tar for seg likeverdstanken ved å understreke at alle har de samme rettigheter: ”Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring uten forskjell av noen art, for eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold (…). Dette blir ofte omtalt som menneskerettighetenes ikke-diskrimineringsprinsipp. Artiklene 3 til 30 definerer nærmere hvilke rettigheter det dreier seg om.

Ofte deles menneskerettighetene inn i ulike kategorier:

  • De sivile rettighetene verner liv, integritet, religionsfrihet, rettssikkerhet, privat- og familieliv, ytrings-, og forsamlings-, forenings-, og bevegelsesfrihet.
  • De politiske rettighetene verner retten til å ta del i sitt lands styre, gjennom stemmeretten og retten til å stille til valg.
  • De økonomiske rettighetene verner retten til arbeid, til å danne og delta i fagforeninger, til å streike og til en tilstrekkelig levestandard.
  • De sosiale rettighetene verner individets rett til støtte ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enkelte selv ikke rår over.
  • De kulturelle rettighetene verner retten til undervisning, til å delta i kulturlivet og til å nyte godt av vitenskap og opphavsrett.

FNs verdenserklæring om menneskerettighetene ble startpunktet for det omfattende internasjonale systemet som i dag finnes for å beskytte menneskerettighetene. FN har også utarbeidet juridisk bindende konvensjoner om menneskerettigheter. Når statene slutter seg til konvensjonene forplikter de seg til endre sitt eget lovverk slik at det harmoniserer med innholdet i konvensjonene. De må også regelmessig sende inn rapporter til FN om hva de gjør for å realisere menneskerettighetene for de som befinner seg på deres territorium.

FN bruker en rekke virkemidler for å få stater til å respektere og fremme menneskerettighetene. Systemet har vokst frem gradvis ettersom konvensjonene har kommet til og behovet for overvåkning har meldt seg. Stadig nye virkemidler og institusjoner etableres. Det er et komplisert system der både juridiske, politiske og andre virkemidler blir tatt i bruk for å få statene til å respektere sine menneskerettslige forpliktelser.

Europa

For å bedre beskyttelsen av menneskerettighetene i Europa, vedtok Europarådet i 1950 Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. For å håndheve rettighetene ble Den europeiske menneskerettighetsdomstolen etablert i 1959. Dette var en viktig institusjonell nyvinning når det gjelder beskyttelse av menneskerettighetene i Europa. Enkeltindivider i land som er medlemmer av Europarådet kan reise klagesak mot sin egen stat, dersom vedkommende mener at hans eller hennes menneskerettigheter er brutt. En forutsetning er at saken har vært behandlet i det nasjonale rettsvesenets høyeste instans. Menneskerettighetsdomstolen har myndighet til å avgjøre klager med bindende virkning for medlemslandene.

Andre deler av verden

I tillegg til det europeiske systemet finnes det dokumenter om menneskerettigheter som regionale organisasjoner i Afrika, Amerika og til dels Midt-Østen har utarbeidet og som statene her kan slutte seg til. I flere av regionene er det etablert institusjoner og andre virkemidler for å overvåke hvordan statene overholder sine menneskerettslige forpliktelser.