Det finnes en rekke internasjonale dokumenter om menneskerettigheter som FN og andre organisasjoner har utarbeidet. Det er også utviklet mange ulike typer oppfølgingsmekanismer som har som mål å få statene til å realisere sine menneskerettslige forpliktelser. Startpunktet for dagens omfattende globale og regionale menneskerettighetssystemer var Verdenserklæringen om menneskerettighetene som FNs generalforsamling vedtok 10. desember 1948.
Forskjell på erklæring og konvensjon
En erklæring om menneskerettigheter er et dokument som vanligvis begrenser seg til å ha politisk og moralsk kraft, mens konvensjoner om menneskerettigheter er juridisk bindende for statene som velger å slutte seg til. Konvensjonene gjelder bare for stater som forplikter seg til (ratifiserer) dokumentene.
En konvensjon utarbeides av ekspertkomiteer eller statsrepresentanter i organisasjonen (for eksempel FN eller Europarådet). Deretter legges teksten frem for organet i organisasjonen som kan vedta teksten. Etter dette inviteres statene til å slutte seg til. De kan enten signere eller ratifisere konvensjonen. Når en stat signerer signaliserer den en positiv holdning om at den vil bli part, men uten enda å binde seg juridisk. Stater som vil forplikte seg juridisk til å gjennomføre konvensjonens bestemmelser, må ratifisere konvensjonen. En stat behøver ikke å gjennomføre alle tiltak for å oppfylle konvensjonen før ratifisering, men det forventes at den sørger for overenstemmelse med forpliktelsene innen rimelig tid. Konvensjonens bestemmelser begynner å virke (ikrafttre) som oftest etter at et bestemt antall stater har ratifisert.
Den mest forpliktende måte en stat kan realisere de internasjonale menneskerettighetene på, er å sikre dem gjennom lovgivning. Mange stater har allerede en lovgivning der menneskerettighetene er godt ivaretatt. Disse vil lett kunne ratifisere de internasjonale konvensjonene. Andre stater vil måtte gjøre et større forberedende arbeid for å sikre samsvar mellom konvensjonen og nasjonal lovgivning. Disse kan ofte først velge å signere konvensjonen.
The International Bill of Rights
Disse tre dokumentene blir ofte referert til som "The International Bill of Rights":
Andre viktige konvensjoner om menneskerettigheter:
- Konvensjon om forhindring og avskaffelse av forbrytelsen folkemord (1948)
- Konvensjon om flyktningers status, med vedlegg (1951)
- Internasjonal konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1965)
- Konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (Kvinnekonvensjonen) (1979)
- Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (1984)
- Konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) (1989)
- Konvensjon for beskyttelse av rettighetene til alle migrasjonsarbeidere og medlemmer av deres familier (1990)
- Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2006)
- Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1950)
For oss i Europa er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som Europarådet vedtok i 1950, svært viktig. Konvensjonen gjelder for Europarådets 47 medlemsland, som til sammen representerer en befolkning på 820 millioner mennesker. Når en stat blir medlem av Europarådet, er det obligatorisk å slutte seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Hvilke stater har ratifisert?
Lurer du på hvilke stater som har ratifisert FNs ulike konvensjoner om menneskerettigheter? Se FNs høykommissær for menneskerettigheters interaktive webside.