2016

På spørsmål om hvor mange av barn i utviklingslandene som går på grunnskole – 40, 60 eller 90 prosent? – svarer syv av ti nordmenn at de tror det er 40. Når spørsmålet er om andelen ekstremt fattige mennesker har sunket, holdt seg stabil eller økt de siste tretti årene, svarer seks av ti at den har økt. Begge svarene er feil. Fakta er at 90 prosent av verdens barn går på skolen, mens andelen ekstremt fattige har sunket kraftig. FNs tusenårsmål om å halvere den verste fattigdommen ble nådd i 2013, og forskere mener slik nød kan være utryddet i 2030.

Nordmenns svar bekrefter en utfordring jeg ofte støter på når jeg underviser om menneskerettigheter, nemlig at mange tror at verden er mye verre enn det den er. Hvorfor har folk dette svartsynet, når utviklingen går fremover på så mange måter? Dagens vekst i Sør er nemlig uten sidestykke i historien, både i tempo og i omfang. Human Development Report melder at milliarder av mennesker nå beveger seg oppover utviklingsstigen, og at dette vil få innvirkning på rikdom og menneskelig fremgang generelt – i alle verdens land og regioner.

I boken The Better Angels of Our Nature argumenterer psykologen Steven Pinker også for at alle former for vold – både kriger og individuell vold – er kraftig redusert. Selvsagt finnes væpnede konflikter og drap, men i forhold til tidligere tider har nedgangen vært dramatisk. Pinkers konklusjon er at verden aldri har vært fredeligere enn i dag. Årsakene er mange og systematiske og handler om utvikling av rettssamfunn, utdannelse, de siste hundre års rettighetsrevolusjoner, demokrati, mer «feminine» verdier, refleksjoner omkring «de andre», massemedier, samt samarbeid og handel over landegrensene.

Hvorfor når ikke mer av dette positive budskapet inn? Noe av svaret handler om at massemediene er konfliktorienterte og mer opptatt av å rapportere om det plutselige og uventede enn de langsomme forbedringene. Videre er det slik at vi mennesker har en tendens til å anslå sannsynligheten for at noe skal skje, fra det vi kan huske. Og når aviser, TV og internett forer oss med bilder fra krigene i Syria og Irak, den gjentatte bombingen av Palestina, ebolaepidemi og sultkatastrofer, er det det vi husker. Krig og konflikt brennes i langt større grad inn i våre minner hver kveld, enn mennesker som dør av alderdom. Og uansett hvor liten prosentandel de voldelige dødsfallene representerer, vil det alltid være nok til å fylle kveldsnyhetene. Folks inntrykk av volden står med andre ord ikke i forhold til den faktiske andelen.

En annen årsak til illusjonen om evig voldsbruk, kan forklares moralpsykologisk. Nedgangen i vold har skjedd samtidig med at våre holdninger til vold har endret seg. Når vi i dag reagerer med avsky mot dødsstraf eller hatkriminalitet mot minoriteter – handlinger som tidligere ofte var fullt ut aksepterte – tenderer vi til å se dem som eksempler på hvor lavt vår moral kan synke, heller enn hvor høyt den har nådd.

Er det så farlig da, at vårt syn på verden er mer negativ enn den i virkeligheten er? Ja, det er det. Vi bør nemlig være godt opplyste når vi tar beslutninger, og manglende kunnskap kan så tvil om virkemidlene. Særlig kan unge mennesker på jakt etter mening, bli frustrerte. Når de opplever virkeligheten så full av krig og vold, kan de gå inn for – slik mange har gjort før dem – en «quick fix»: politiske ideologier som forenkler og lover paradisiske tilstander; gull og grønne skoger. Da kan uvitenheten bli farlig.

Vår tid står i fryktens tegn; frykten for at sinte norske ungdommer skal reise til Syria og Irak for å bli fremmedkrigere, og vende hjem som terrorister. Tar man ungdommene på ordet, sier mange av dem at de reagerer på en syk verden. Og med opp mot 400 000 estimert drepte så langt i Syria, er det lett å gi dem rett. Kanskje er det likevel mer riktig å svare at situasjonen i regionen er ett av flere unntak i en verden som ellers er på bedringens vei, i alle fall når det gjelder voldsbruk. Og at det som har skapt utvikling og fred andre steder, også kan ha noe for seg der. Jeg mener ikke at det vanskelige skal redigeres bort. Vi må vite for å redusere lidelsene. Men i arbeidet med å finne løsninger, bør et utgangspunkt også være å anerkjenne og formidle tydeligere at volden har gått dramatisk ned de siste hundre årene – og fortsetter med det. Hvorfor er verden blitt mer fredelig? Noe blir gjort som gjøres riktig. Det blir viktig å finne ut hva det er.

Etter å ha kurset mer enn tusen unge asylsøkere i menneskerettigheter, vet jeg noe om utgangspunktet de har flyktet fra. Mer enn noe annet hungrer disse prøvede ungdommene etter fremgangshistorier. Vi gir dem derfor positiv kunnskap. Som at gjennomsnittsalderen i verden de siste to hundre år har økt fra 37 til 67 år, i en periode der befolkningen har vokst fra en til sju milliarder. Vi bekrefter at det fremdeles finnes store utfordringer (dette vet de mye om fra før), men at verden vil utvikle seg mye i de 70 årene (minst) som de selv skal leve.

Vårt håp er at de unge, med denne kunnskapen som ballast, ser at det er viktig hva de mener og at løsningene ikke er å finne i voldsbejaende ideologier, men i fornuftsbaserte endringsprosesser, med demokrati og menneskerettigheter som viktige fundamenter. Da vil positiv utvikling også kunne skje i deres opprinnelsesland. Ikke nødvendigvis i morgen, men kanskje i en overskuelig framtid.